Ordknappen 2016

Mandag 7. mars delte Leser søker bok ut sin årlige pris Ordknappen. Ordknappen er en hedersbevisning, som deles ut til forfatterne LSB har jobbet med det siste året. Navnet er en allusjon til Svømmeknappen, På samme måte som med svømmeknappen, har den som mottar Ordknappen tilbakelagt en utfordrende distanse og dermed vist sine ferdigheter innenfor en viktig disiplin; bøker for lesesvake.

I 2016 mottok disse forfatterne, tegnerne og illustratørene Ordknappen:

 

Veronica Salinas og Camilla Engman: «Sulten»

Sulten er den andre boken om den navnløse anda. Med et enkelt, poetisk språk og en historie som både er original og har referanser til dyrefabelen, makter Salinas å skrive om viktige allmennmenneskelige tema som treffer mennesker på tvers av alder og kultur.

Camilla Engmans illustrerte karakterer gir boken et særpreg som også appellerer til mennesker i alle aldre og skaper en unik stemning til teksten.

Sulten kom ut på Magikon Forlag i 2015.

Veronica Salinas er både forfatter, dramatiker, skuespiller, musiker og en dyktig formidler av litteratur. Hun er opprinnelig fra Argentina, men har bodd mange år i Norge.

Camilla Engman er en svensk illustratør og bildekunstner. Engman er utdannet ved bl.a. Dômen Konstskola og Högskolan för Design och Kunsthantverk. Hun har hatt separat- og gruppeutstillinger i en rekke land og har illustrert en rekke bildebøker.

 

Pasi Pitkänen: «Kepler 62 – Nedtelling» (Illustrasjon)

Pasi Pitkänen har med illustrasjonene til Kepler 62 – Nedtelling klart å lage et visuelt appellerende, dystopisk univers med en sterk jente som hovedperson. Tegningene henter inspirasjon fra spillverden og har klare referanser til filmer og serier. Det er et mørkt, ensomt univers hvor hemmelighetene omkring liv på andre planeter blir voktet av regjeringen. Kort sagt er det kule tegninger for barn. Kepler 62- Nedtelling har tekst av Bjørn Sortland og er den første av en planlagt serie på seks bøker. Vi gleder oss til fortsettelsen!

Kepler 62 – Nedtelling kom ut på Piggsvin Forlag i 2015.

Pasi Pitkänen studerte grafisk design ved Aalto University. Der gikk han også på kurs om film, animasjon og astronomi. I flere år har Pitkänen illustrert barnebøker og han har også jobbet som illustratør, figurdesigner og grafiker i Rovio Entertainment, som står bak Angry Birds. Hans illustrasjoner har vært publisert over hele verden.

 

Kristin Roskifte: «Barnet mitt» (illustrasjon)

En mors daglige liv: Barnet som skriker, søler, skal hentes og bringes og koses med. Bekymringer, tvil og dårlig samvittighet. Og så øyeblikkene av lykke: Den lille, varme kroppen som ligger fredelig og puster, lek med skum i badekaret. Dette er dette Kristin Roskifte har illustrert i Barnet mitt. I blågrå farger, med vekt på de viktige detaljene og barnets og morens skiftende stemninger.

I samspill med Hilde Hagerups tekst, har Barnet mitt blitt en vakker og ambivalent bildebok for voksne, om en mor og hennes barn og den utfordrende hverdagen. Barnet mitt kom ut på Magikon Forlag i 2015.

Kristin Roskifte har en mastergrad i illustrasjon fra Kingston University. Hun har illustrert, designet og skrevet en rekke bildebøker. Hun er også med og driver Magikon Forlag.

 

Helene Guåker: «Juksemaker» Å være ny, på et nytt sted og føle at man ikke passer inn, er en følelse de fleste kan kjenne seg igjen i. I Juksemaker har Helene Guåker klart å beskrive denne følelsen. Hovedpersonen Vilde har nettopp begynt på videregående og strever med å finne sin plass. Hun tar på seg en tøff maske, men det er en ting som er viktigere enn alt annet, og det er å skrive. Når klassen får i oppdrag å skrive en novelle, blir det Vildes store sjanse til å vise hva hun kan. Juksemaker er et portrett av ei jente som kjemper for å bli trodd og bevise for seg selv at hun kan bli forfatter. Språket er korthugd og direkte, med innslag av dialektord som gir ekstra trøkk.

Juksemaker kom ut på Vigmostad og Bjørke i 2015.

Helene Guåker er forfatter. Hun debuterte med romanen Kjør! i 2010 og har siden publisert tre romaner og et langdikt.

Jens O. Simensen: «Den som gir seg er en dritt!»

Sakprosa som er tilpasset svake lesere, er mangelvare i Norge. Derfor er det svært gledelig at Jens O. Simensen skrev Den som gir seg er en dritt! Boken handler om idrettsutøveren Thomas Jacobsens svært dramatiske liv. Jacobsen har opplevd å bli lam – to ganger. Likevel er det hans pågangsmot og ukuelige vilje som blir sittende igjen i leseren. Simensens bok om Thomas Jacobsen, er et nært og respektfullt portrett av en optimist og villstyring som har taklet alvorlige skader på en beundringsverdig måte. Det er en bok som gir håp og perspektiv til alle lesere. Den som gir seg er en dritt! kom ut på Libretto forlag i 2015.

Jens O. Simensen er både forfatter og journalist, med en lang rekke bøker og skuespill bak seg.

 

Øyvind Holen og Tore Strand Olsen: «Tegneserienes historie»

Når tegneserienes historie skulle fortelles, var det naturlig at det skjedde i tegneserieform. I Tegneserienes historie har Øyvind Holen og Tore Strand Olsen levert sakprosa i serieform om en kunstart som har vært gjennom en spennende og rik historie. Fra forløpere som hulemalerier og Bayeuxteppet, til samtidens rike utvalg av serier fra alle verdens hjørner.

I Norge har tegneserier tidvis måttet kjempe for sin berettigelse som kunstart. Med Tegneserienes historie har vi endelig fått et standardverk som appellerer til både voksne serieentusiaster og yngre lesere som har fått en guide til videre lesning og fordypelse. Tegneserienes historie kom ut på Cappelen Damm i 2015.

Øyvind Holen er forfatter og journalist med et bredt interesseområde. Han har skrevet om Groruddalen, hip hop, tegneserier og mye mer.

Tore Strand Olsen har arbeidet profesjonelt med tegneserier siden 1990 og har også holdt en rekke tegneseriekurs for barn og unge.

Vi gratulerer!
Ord5

Lansering av «OG» på Rosenhof

013-OG-boklansering-Veronica Salinas-Fotograf Kristin Aafløy Opdan

 

Det store rommet er fullt av elever fra norskkurs. Jeg sitter bakerst og ser på alle som kommer inn. Jeg får lyst til å være en del av dem, av innvandrerne. Det er fordi jeg vet hva neste lille time skal handle om. Den skal handle om å være ny i Norge, om å ha flere identiteter på en gang, om å ikke gi seg. Timen skal handle om boka til Veronica Salinas, «OG».

En liten dame i svart kommer opp på scenen, for å ønske forfatteren velkommen. Vi som sitter på bakerste rad er kollegaene til Veronica. Nå hvisker vi til hverandre «Er det henne? Er det Dordi?» Vi vet at norsklærere er skinnende steiner i Veronicas grunnmur, vi har hørt og lest om Dordi. Og nå står hun på scenen og ønsker velkommen til sin tidligere elev. Jeg tørker første tåre.

007-OG-boklansering-Veronica Salinas-Fotograf Kristin Aafløy Opdan

Publikum sitter ytterst på stolene, så konsentrert, så ivrig. De lytter og ler. Jeg ser flere som tar seg til øynene. Liv Gulbrandsen leder samtalen, Veronica forteller. Om hvorfor boka heter «OG». Dette lille ordet som kan binde alt og alle sammen. Og hun leser høyt, fra hovedpersonens sommerferier i Nord-Argentinas jungel. Publikum klapper.
«Men det kom en krise til landet ditt, du måtte reise», sier Liv. «Det må hovedpersonen i boka di og». Vi får høre om protestene på gatene i Buenos Aires i 2001, da økonomien kollapset og hovedpersonen mistet jobben.
«Og så kom du til Norge og begynte på norskkurs», sier Liv. Publikum humrer, bare tanken på norskkurs er tydeligvis komisk. Veronica leser høyt, handlingen er fra en norsktime. Salen ler og ler.


Etter samtalen på scenen er det mange spørsmål fra publikum. En lurer på hva som er hemmeligheten for å lære seg norsk? Hun får konkrete svar fra forfatteren; pugg ett verb hver dag. Og les dikt. Finn de fine ordene, så du kan si mer en «pusse tenner» eller «gå på jobb».

Veronica avslutter med å synge en sang fra Argentina, mens musiker Per Einar Watle spiller gitar.
Det er en veldig bevegende stund.

043-OG-boklansering-Veronica Salinas-Fotograf Kristin Aafløy Opdan

Etter bokbadet snakker jeg med flere fra publikum. Jeg spør hva de tenkte på da de hørte på Veronica. Og med ulike ord og aksenter forteller alle om hvordan de fikk høre sin egen historie. «Hun er et speil», sier en mann fra India. «Det er mitt liv, da jeg var ny», smiler en dame fra Somalia.
For en fantastisk gjeng på Rosenhof, jeg vil bli igjen og snakke mer, høre historier.
Jeg føler at jeg har fått være med på en helt spesiell opplevelse, og jeg tror at boka «Og» vil få et langt og spennende liv.

Ingebjørg Lundevall, rådgiver i Leser søker bok.

Fotograf: Kristin Aafløy Opdan

Fakta: Boka «OG» er gitt ut på Cappelen Damm, med støtte fra Leser søker bok.

«OG»

Jeg-personen i denne romanen går gjennom en identitetskrise. Hun er ny i Norge. Hverdagen er preget av rutinearbeid og språkkurs. Savnet etter hjemlandet Argentina er stort, men det er umulig for henne å reise tilbake.

OG er en enkel og samtidig kompleks roman om identitet og språk. En roman med et annerledes, sårt, friskt og ofte humoristisk blikk på Norge og menneskene som lever her. Og en roman om landet man har måttet reise fra.

Kurs i formidling i Tønsberg

I forrige uke var Veronica i Tønsberg og holdt kurs i formidling.
Vi møtte 20 utrolig flotte bibliotekarer.
Vi tenkte høyt sammen, og vi utvekslet erfaringer fra å lese for
og formidle til ulike typer publikum.
Her kommer en av tilbakemelding vi fikk på kurset =)

scan

 

Marianne Jonger var med. Hun lærer dette kurset slik hun kan holde det for Leser søker bok når Veronica begynner på sin mammapermisjon.

027-2-Marianne Jonger-2014-Foto Kristin Aafløy Opdan

Marianne har en 4-årig skuespillerutdanning fra St. Petersburgs Statlige Teaterakademi. Hun jobber med teater og film, både i Norge og i Russland. Hun er klovn i Klokkeklovnene (klovning for eldre mennesker med demens: http://www.klokkeklovnene.no), og i Sykehusklovnene (klovning for barn på sykehus: http://www.sykehusklovnene.no).

Marianne er allsidig, åpen, leken, og arbeidsom. Dere kan glede dere til å møte henne!

10922434_782316491833526_2842804690958045336_n

DSC_0500_Cirka

 

Foto nummer 1: Kristin Aaføy Opdan

Vold og hevn er ikke det eneste man kan ty til

sek-person-scid-120
«Ryktet» av Ingeborg Arvola er den syvende tittelen i «Skumringsserien». Serien er et samarbeid mellom Mangschou forlag og Leser søker bok. Målet er å lage gode, lettleste spenningsbøker for ungdom. Alle bøkene er skrevet av forskjellige forfattere. Arvola er første kvinne ut i serien, og hun har skrevet en svært original bok om et velkjent tema: Mobbing. Hun har klart å styre unna klisjeer og pedagogiske formaninger og skapt en original hovedperson som takler hets og trusler på sin helt særegne måte. Vi tok en prat med forfatteren:

Gratulerer med ny bok! Hovedpersonen i «Ryktet», Nika, hvordan vil du beskrive henne?
Nika er noe helt for seg selv. Jeg tenker at hun har mye vilje, og en underlig hårdott av en frisyre som ikke ser ut til å plage henne. Hun kommer fra en familie med dårlig råd, men det virker ikke som hun skammer seg over å være dårligere kledt enn andre. Hun sliter med lærevansker, men det er bare sånn det er, og heller ikke noe hun skammer seg over.

Nika er en av de kulere hovedpersonen denne leseren har vært borti. I det hele tatt synes jeg du har klart å skrive en spenningsbok litt utenom det vanlige. Hva har du tenkt om sjangeren i skriveprosessen?
Det var klart helt fra starten av at det skulle være en spenningsbok. Historien skulle fortelles rett fram, uten mange hopp i tid og uten mange sidesprang. Jeg tror det har vært en fin ramme å ha for å tenke kreativt. Jeg bestemte meg tidlig for å ha rundt en uke i historien, gå fra klokkeslett til klokkeslett. Og da må alt lades med spenning/uhygge/undring/nærvær, hvis det ikke bare skal bli en oppramsing av noen leie hendelser.

Å skrive lettleste bøker, er det en utfordring? Hva tenker du rundt begrensning, krav og den kreative friheten?
Nå har jeg skrevet 40 postkort og Ryktet som to bøker rettet mot folk som ikke leser bøker like lett som andre, og som har lettere for å legge vekk en bok. Jeg har trivdes godt med begge prosjektene. De har falt fort på plass (hovedlinjene). Jeg syns at teksten blir naturlig poetisk når sidene åpnes opp med luft mellom alle ordene vi vanligvis fyller dem med.

Hvordan hadde det seg at du begynte å skrive lettleste bøker?
Den første grunnen var at jeg så at man kunne søke om økonomisk støtte til å skrive bøker. Den andre grunnen var at da jeg søkte, fikk jeg støtte som jeg ble veldig glad for! De fleste av oss forfattere tjener ikke så mye. Og så opplevde jeg det som veldig spennende å skrive 40 postkort. Den er en sånn bok som står og skriker deg opp i trynet, som en frustrert ungdom. Jeg tenkte litt på hvordan jeg selv diktet om på ting da jeg ble ungdom, for å være tøffere enn jeg i virkeligheten var. Jeg tenkte på noen avisoppslag fra Osloskolen, da tre jenter på ungdomstrinnet ble tatt med små poser med hvitt pulver. De hadde oppført seg utagerende og merkelig også. Og så var det bare bakepulver i posene. Jentene lot som de var en knalltøff jentegjeng fra gettoen i New York, kanskje.
Etter 40 postkort har jeg stadig vekk tenkt på at jeg skulle søke om penger til å skrive en bok til, som er for alle, også de som sliter med lesing. Men tiden har gått så fort. Det ble ikke til at jeg skrev noe mer før redaktøren i Mangschou, som har Skumringsserien, spurte om jeg ville gjøre et forsøk på å skrive en spenningsbok. Det fikk jeg veldig lyst til å prøve på. Skumringsserien hadde til da en ganske høy macho-faktor. Jeg har prøvd å beholde spenningen i boka mi, men at ting som vold og hevn likevel ikke er det eneste man kan ty til.

Så, hva kan man ty til utenom vold og hevn for å skape spenning?
Det er mange følelser å ta av. Kjærlighet kan brukes til alt. Nikas kjærlighet til familien stiller alt annet i skyggen for henne. Inni Nikas kjærlighet er brorens raseri. Han kan bli så sint. Og inni Nikas kjærlighet bor morens redsel. Hun kan bli så redd.
En annen måte å skape spenning på er å få til noe overraskende. Nikas reaksjoner er overraskende for oss lesere, og da blir det spennende, for da vet vi ikke hva som kommer til å skje.

Ryktet
Intervjuet av
Arild Rossebø

Hva har du i ryggsekken din Rita?

Rita Paramalingam har lest i mange år for venner, og i går startet hun å lese på Vålerenga Bo-og servicenter. Hun liker å lese høyt, spesielt fordi hun selv da får med seg innholdet i en bok mye bedre. Hun syns også at det å skulle lese høyt for andre lærer deg å ta hensyn til hva andre liker, du tenker mer på hvordan opplevelsen er for en andre, og gir deg en god mulighet til å finne ut mer om det gigantiske landskapet av bøker.

FullSizeRender

Første gang hun leste høyt, leste hun fra novellesamlingen «Det usynlige barnet» av Tove Jansson, for en venn med lesevansker. Hun syns det var en så magisk opplevelse at dette ble gjentatt flere ganger, og har siden vært en stor fan av Tove Jansson.

I går, da hun leste for beboerne på Vålerenga service- og bosenter, var det også en bok av Jansson. «Sommerboken,» som Jansson selv skrev på sine eldre dager, handler om en farmor og barnebarnet hennes. I «Sommerboken» fortelles det om somrenepå en lun, men til tider skummel øy i Finskebukta.

Rita vokste selv opp på Vålerenga. Hun gleder seg til å gå på biblioteket og lete etter bøker som skildrer hverdagen på Vålerenga fra den tida bebeoerne selv vokste opp. Hun tenker at dette er en fin måte å selv lære mer om byen hvor hun selv ble til i, samtidig som hun blir kjent med noen av de som var med på å skape bydelen hun selv er så glad i.

sommerbok