Forfatter og serieskaper Øyvind Holen og serieskaper Tore Strand Olsen er aktuelle med «Tegneserienes historie». Tegneserien tar for seg kunstartens historie fra hulemalerier til hypercomics. Arild Rossebø fra Leser søker bok, som har støttet utgivelsen, tok en prat med skaperne om dette spennende prosjektet.
Gratulerer med ny bok! Hvordan kom samarbeidet i gang?
Øyvind: Det hele begynte med at jeg skrev en lignende historiebok om hiphop, som ble utgitt på Cappelen Damm i 2009 og illustrert av Mikael Noguchi. Noen år senere kontaktet Cappelen Damm-redaktør Kristian Baardsen meg for å diskutere en lignende utgivelse. Han så for seg en bok om rockens historie, men jeg hadde egentlig lyst til å prøve å samle trådene i tegneserienes historie.
Jeg har vært interessert i tegneserier siden jeg lærte meg å lese av Donald-blader da jeg var fire-fem år gammel og har lenge lekt med tanken om å prøve å samle noen tanker i en bok. Heldigvis var redaktøren enig med meg. Da vi skulle diskutere en mulig tegner tror jeg Tore var den første som falt meg inn. Ikke bare fordi han er en dyktig, pålitelig og effektiv tegner, men også fordi han i årevis selv har jobbet med selve faget. Han holder stadig vekk tegneseriekurs, har dyp kunnskap om mediets historie og lager tegneserier om tegneserier. Han har jobbet med sakprosa i tegneserieformat (en biografi om Arne Næss) og sist, men ikke minst: Han er skikkelig dreven når det kommer til å uttrykke seg i forskjellige stilarter, ikke minst sett i en rekke serieparodier i Pyton.
Jeg tenkte at han rett og slett ville være perfekt til en bok der vi skal innom veldig mange sjangere og stilarter i løpet av 120 sider. Det kunne ikke være så mange andre, og jeg er glad for at han sa ja. Nå håper jeg han også kan få fullført sin planlagte oppfølger, et innføringskurs i kunsten å lage tegneserier – selvfølgelig fortalt som en tegneserie. Og den klarer han å lage helt fint på egen hånd.
Håper dere at leserne skal oppdage noen av de gamle klassikerne etter å ha lest boka?
Øyvind: Definitivt, tanken er at boka skal fungere som en veiviser til hva man kan og bør lese av tegneserier. Ikke bare klassikere, men også mange nye tegneserier, og derfor har vi også fylt opp med en liste over enda flere tegneserier du bør lese på slutten av boka.
Det er dessverre et problem som står litt i veien for våre gode ønsker, og det er at mange av klassikerne i dag er ganske vanskelig å få tak i på norsk. Å kjøpe tegneserier på engelsk går greit, og mye er også tilgjengelig på dansk. Men vil du lese selv så populære og klassiske serier som Tintin, Asterix og Lucky Luke på norsk, må du lete i bruktsjapper, på Finn.no eller eventuelt høre med bibliotekene. For veldig mange av klassikerne er ikke til salgs i verken vanlig butikk eller hos bokhandlere, og det er svært synd.
Tore: Vi har tenkt på at boka kan gi lesetips til nye lesere. Men også at man får et overblikk over hvor serier man kanskje har sett og har et forhold til hører hjemme i kronologien, hvilken tradisjon de tilhører.
Har det vært vanskelig å få hele kunstartens historie inn på 120 sider?
Øyvind: Vi skulle svært gjerne hatt flere sider. Ikke bare for å få med flere serier, men det hadde vært fint å gå dypere inn i flere av temaene. Vi ble nødt til å prioritere amerikanske, japanske, fransk-belgiske og norske tegneserier. «Taperne» er først og fremst gode tegneserier fra andre land, som Sverige. Vi fikk ikke plass til Bamse og Rocky for eksempel (men vi har med noen tips bakerst i boka). Det er også en del norske tegneserier fra 1960-, 70- og 80-tallet som ikke nådde helt opp, men igjen: Vi har supplert med en grundig tidslinje for norske tegneserier til slutten. Faren er nok heller at mange kanskje synes vi har med for mange serier.
For de som vil vite mer, eller ønsker å gå dypere inn i tematikken har vi linka til bloggen min. Der jeg har lagt ut mange av mine tegneserieskriverier gjennom 25 år: https://oyvindholen.wordpress.com/category/tegneserier/
Tore: Den første planleggingen gikk greit. Vi fant ut at vi ville ha med omtrent 17 epoker eller temaer, og at hver av dem burde få ca. 6 sider. Øyvind sendte meg manus på ett og ett kapittel av gangen, som jeg klippet ned og presset inn på 6 skissesider. Så mailet vi disse skissene fram og tilbake noen ganger før vi syntes handlingen fløt godt.
Det som ble en utfordring etterhvert var rekkefølgen på kapitlene. Jo nærmere vi kommer vår tid, jo flere stiler og sjangre er det som løper parallelt og krysser hverandre. Kapittelet om tegneserier i Hollywood skulle opprinnelig komme tidligere i boka, i sammenheng med de moderne superheltene. Men vi fant ut at det var bedre å løfte ut filmkapittelet og ha det mot slutten av boka. Da fungerte det som en oppsummering av hovedlinjene i seriehistorien – fra et litt annet perspektiv.
Hva er det som er spesielt med Norge når det gjelder serier?
Øyvind: De klassiske tegneserieheftene har holdt seg lenger i Norge enn i mange andre land, og det er takket være bølgen med norske stripeserier som begynte på 1990-tallet. Hadde det ikke vært for Pondus og Nemi ville tegneserien som massemedium vært ganske usynlig i Norge i dag. Veldig mange av de klassiske bladene er nedlagt, selv populære serier som Fantomet og Donald Duck & Co sliter tungt. På den annen side henger vi langt etter land som USA, Frankrike, Japan og Sverige når det handler om å se på tegneserier som et medium for alle aldersgrupper. Bokhandlere og media er fortsatt ganske svake når det kommer til kunnskap og interesse for tegneserier for et voksent publikum. Tegneserier blir ofte sett på som en sjanger og ikke et eget medium, og en sjanger i hovedsak for barn.
Tore: De første tegneseriene ble møtt med en viss skepsis, fordi de kombinerte tekst og tegninger på en ny og uvant måte. Det var lenge vanlig å fjerne snakkeboblene når man oversatte seriene til norsk og legge teksten under rutene isteden. Sånn det «skulle være» i illustrerte historier. Juleheftene er også en unik norsk tradisjon. Ingen andre land leser så mye tegneserier til jul som oss.
Har tegneserier endelig fått bred anerkjennelse som en egen kunstart i dag?
Øyvind: Det er definitivt bedre enn tidligere. Tegneserier blir diskutert i lærde kretser, omtalt på kultursidene og vinner Brageprisen. Det er imidlertid fortsatt skuffende få anmeldelser, ganske liten interesse i bokhandlerleddet og de store forlagene ser fortsatt på tegneserier som en ungdomsgreie. De oversetter også fint lite tegneserier.
Men jeg er nesten mer bekymret for lesergruppen fra åtte år og oppover. I dag kan voksne tegneserielesere finne mye av interesse, og de minste barna har en del tilbud i form av utgivelser i grenselandet billedbok/tegneserie. En del titler for de minste finnes i butikkene, selv om det er ganske laber kvalitet. Kanskje de er mer opptatt av lekene som følger med enn tegneseriene? For litt større barn er det lite å velge mellom, da er det i hovedsak bare Donald og Pondus det går i.
Tore: Mange norske serieskapere har lyst til å lage serier for barn og unge, men forholdene ligger ikke helt til rette for det. De etablerte bladene er gjerne lukket for nye ideer, nye figurer og nye serieskapere, siden de eies og styres av utenlandske rettighetshavere. Norsk Kulturråd har gjort en kjempejobb med å løfte nivået på de norske voksenseriene. Men jeg tror også vi trenger en egen satsing på tegneserier for yngre lesere.
Hvilke tegnere har påvirket din stil, Tore?
Tore: Lista over tegnere og serier som har inspirert og påvirket meg er lang. Heldigvis har vi fått med de fleste i denne boka. Men de som har gjort mest inntrykk er nok dem jeg «leste» før jeg lærte å lese: Fransk-belgiske humorserier som Asterix og Viggo, og Donald-tegnerne, særlig Carl Barks.
Hvordan har det vært for dere rent personlig å gå inn i dette materialet?
Øyvind: Det har vært moro. Man må jo innse at noen egne favoritter ikke har så viktig plass i tegneseriehistorien, samtidig som man blir klar over at det er en god del hull i egen kunnskap. Heldigvis har vi også utfylt hverandre, det er ikke slik at jeg har skrevet manus og Tore «bare» har tegna. Vi har kasta mye ball på hva vi skal få med og hvordan vi skal presentere det. Man tror man har lest mye, men det er veldig mange gode tegneserier der ute, man må bare vite hva man bør se etter.
Tore: Dette har vært et drømmeprosjekt fra begynnelse til slutt. Plutselig en dag får jeg en melding fra landets beste tegneseriejournalist med spørsmål om jeg vil lage en bok om tegneseriehistorien sammen med ham – Cappelen Damm har bestilt boka og alt er på stell. Måtte klype meg litt i armen da.
Den eneste usikkerheten jeg hadde var at Øyvind og jeg ikke hadde jobbet sammen før. Kom vi til å holde ut med hverandre så lenge? For dette er jo et kjempeprosjekt. Men det gikk over all forventning. Jobber gjerne med Øyvind igjen hvis sjansen byr seg.
Ut av hylla 