Ny bok i Apefjes-serien!

Flammetenner omslag

Ny, innovativ ungdomsklassiker skrev Dagbladet om Apefjes i 2013, da bok to i serien kom ut. Mangaestetikk, superheltreferanser og taggekultur smelter her sammen i historien om Martin som prøver å finne sin plass i livet. Utgivelsen er nyskapende i norsk sammenheng, der historien vekselvis fortelles gjennom romantekst og tegneseriebolker. I 2014 ble Apefjes kåret til tidenes 12. beste ungdomsroman av Dagbladets lesere, og utgivelsene ligger også på utlånstoppen blant unge gutter i bibliotekene.

Bok tre i serien – Flammetenner – er endelig ute. Leser søker bok har i den anledning slått av en liten prat med serieskaper og forfatter Tor Erling Naas.

Utgivelsene har noen fantastiske titler: Apefjes, Ulvehjerte og Flammetenner!  

Faren min pleide å kalle de gamle 2CV’ene for Apefjes. Vi var ganske langt ute i prosessen med den første boka da det navnet plutselig dukka opp i hodet og sa hallo. Deretter ville jeg følge opp med lignende navn. På den siste boka vrei vi oss unna dyr/kroppsdel-greia med et lite ordspill. Går ikke en dag uten at jeg tenker på navn på bøker, det er en hobby kan du si.

Hvordan oppstod ideen om å plassere en superhelt i egen samtid – og til og med i Oslo?

Det begynte med at en jeg kjenner drev med en spesiell form for stunt-tagging, der det var om å gjøre å plassere taggen sin på de mest usannsynlige stedene. Idéen var at det ga kred å overhode ha kommet opp dit – og ned igjen. Det var naturlig å legge historien til Oslo, siden han jeg kjente bodde – og tagget – i Oslo. Det å skape karakterer med superkrefter har alltid vært temmelig nærliggende for meg, siden jeg er tegneserieskaper.

Det er et forholdsvis stort hopp fra dine tidligere utgivelser til Apefjes – hva var drivkraften for å gå inn i dette universet? Og hvordan oppstod samarbeidet mellom deg og tegneserieskaper Sigbjørn Lilleeng?

Jeg var vel lei av å lage ting som bare tegneserieinteresserte ville lese. Jeg har alltid ønsket å nå ut til så mange som mulig, men det har ikke ligget helt for meg å lage striper. Det er synd at ikke flere leser tegneserieromaner her i landet. Det er et fint medium å fortelle historier i. Men Norge blir nok neppe Frankrike med det første.

Hvilke utfordringer har det vært for å få oppdelingen mellom tegneserie- og prosakapitlene til å fungere?

Det er alltid en utfordring, ja. Vi har lagt opp til et forholdsvis strengt format for historien. Samtidig har dette formatet noen fascinerende muligheter. Det gjelder bare å finne dem, bruke dem og få dem til å gå opp i en enhet med historien. Som sagt, en utfordring. Men samtidig kan begrensninger føde spennende løsninger. Jeg har aldri laget en bok uten å tenke, etter en stund, eller allerede under prosessen, at dette kunne vært gjort annerledes. Og så er det for seint å forandre på. Og jeg tror det alltid vil være sånn. Det er en del av det å lage, ikke bare bøker, men det meste som vi mennesker fomler sammen her på kloden.

Både du og Sigbjørn Lilleeng er erfarne serieskapere – ante dere hva dere bega dere utpå med denne Apefjes-serien?  

Da Apefjes ble valgt – blant andre av Dagbladets lesere – i en kåring av tidenes femten beste norske ungdomsromaner, tenkte jeg som så: Dette er ikke lenger vår bok. Nå har leserne overtatt den. Og det er en ganske kul følelse. Samtidig så er det en serie som bare er halvveis fullført. Da blir det på en måte en forpliktelse også. Dette må vi ikke rote til, liksom. Nå må vi få Martin og Whitey i gjennom dette med stil og lage et verk som faktisk står seg. På den andre siden: Det der kan jeg ikke tenke på når jeg setter meg ned og jobber. Da er det bare å gå inn og se det med Martins egen øyne. Og han ville gjort alt i verden for å unngå å bli lest av så mange. Det er helt sikkert. Han ville nok bare dratt hetta over hodet og stukket seg bort i mengden.

Vi tenkte seks bøker fra starten av, og det blir det muligens også, uten at noe er murt i betong når det gjelder Apefjes. Vi trodde, i vår naivitet, at vi skulle klare å produsere én bok i året, og da hadde vi jo vært ferdig neste år. I stedet har det tatt bortimot to år å få ut hver bok. Honnør til leserne våre for at de holder ut!

Hvordan har samarbeidet mellom deg og Sigbjørn utviklet seg underveis?  

Jeg synes samarbeidet går veldig fint. Jeg stoler veldig på Sigbjørn når det gjelder det fortellermessige, fordi jeg vet at han er en så sabla dyktig tegneserieskaper. Og så tror jeg vi tenker ganske likt når det gjelder en del ting. Enkelt fortalt så skriver jeg et manus, oppdelt i tekstkapitler og kapitler med seriemanus – som er noe i likhet med et filmmanus – og sender det til Sigbjørn. Han gjør stort sett som han vil med det. Vi mailer litt når det gjelder enkelte detaljer som dukker opp, eller hvis Sigbjørn finner handlingsmessige feil som jeg har gjort. Det skjer. Og da må jeg kanskje skrive om litt. Tegningene til den siste boka så jeg ikke før alt var ferdig. Og jeg digget det rått. Så mye stoler jeg på Sigbjørn.

Det er gjennomgående høy cliffhanger-faktor gjennom alle bøkene – er det et grep som er brukt spesielt med tanke på målgruppe?

Nei. Det har ikke noe med målgruppa å gjøre, men mer med at jeg vil at leseren skal ha lyst til å lese videre. Det er det samme for meg om hun er ni eller nitti.

Hva har det å si for måten dere arbeider med historien at den har ungdom som målgruppe?

Jeg har nok vært litt mer forsiktig med å hoppe fram og tilbake i tid enn jeg i utgangspunktet har lyst til. Jeg har fått en del gode tips, både fra konsulentene i Leser søker bok og fra redaktøren min, når det gjelder å unngå at utrente lesere hopper av og slenger boka i veggen. Noen litt kronglete ord har vi vel også rensket ut i prosessen. Ellers så prøver jeg jo å dobbeltsjekke enkelte ting som jeg i utgangspunktet ikke har greie på, sånn at det ikke blir for åpenbart hele veien at det er en gæmlis som sitter og legger orda i munnen på Martin. Noe det jo tross alt er.

Har det å ha unge lesere som målgruppe tilført noen aspekter i den kreative prosessen som dere tar med dere videre?

Helt klart. Jeg har uansett alltid likt å lese forfattere som henvender seg til både gamle og unge. Slik som for eksempel Jonas Gardell og Kurt Vonnegut. Eller som Paul Auster gjør det i Mr. Vertigo. Jeg er glad i science fiction og fantastiske og uforklarlige hendelser, men stort sett bare hvis det er koblet med karakterer og handlinger som jeg tror på. Paul Auster skriver om en gutt som lærer seg å fly, men han gjør det på en måte som gjør at du tar deg selv i å tro at ja, det er virkelig mulig. Jeg må bare prøve hardt nok.

Hvordan tenker du i forhold til bøkenes målgruppe, unge lesere, og hvordan du bruker språket? Prøvde du å skrive teksten i andre versjoner enn dagbokform, eller var dette et naturlig valg helt fra starten?

Valget med å la teksten være Martins talte stemme var noe av utgangspunktet for boka. Det ligger implisitt i formen. Ellers så skriver jeg på en måte som er helt naturlig for meg. Jeg prøver ikke å gjøre teksten «ungdommelig» ved å krydre teksten med kule ord og uttrykk. Det dreier seg vel heller om å luke bort noen vendinger og betegnelser som Martin helt sikkert ikke ville ha brukt. Som for eksempel «vendinger» og «betegnelser».

Det som driver meg er å prøve å fortelle en historie uten transportetapper, hvor du som leser hele tida føler at teksten eller tegningene driver fortellingen videre. Jeg synes også det er viktig å prøve å lage karakterer som du tror på og som du kanskje til og med tar med deg videre. Ellers så har jeg vel også ting og tang som jeg vil problematisere, men det prøver jeg å la bli liggende som en klangbunn, fremfor å trykke det opp i trynet på deg.

Hva var inspirasjonen til sjangerblandingen mellom roman og tegneserie?

Jeg har noen ganger ergret meg over at en tegnserieroman tar alt for kort tid å lese. Jeg tror en av grunnene til at jeg ville prøve denne formen, var at jeg ville forsøke å lage en bok som varte litt lenger, men som likevel var en tegneserie. Og så ble det en hybrid. Jeg har også alltid vært glad i å skrive, i tillegg til å tegne. Jeg har drevet veldig lite med illustrasjon, det er fortelling og tekst som er min inngang til seriene, ikke det rent estetiske.

Hvordan er historien arbeidet fram? Visste dere fra starten hvor det bar, eller har historien tatt egne veier underveis?

Jeg har en skisse, nedlåst i en kiste, nedsenket i et hvelv og voktet av en drage, der det står hvordan den siste boka slutter. Bortsett fra det så prøver jeg å ta en del snåle veier for å komme dit. Om ikke for annet så fordi det gjør det mye morsommere å skrive.

Tror du det blir seks bøker til slutt?

Kanskje blir det seks bøker, ja. Det vil tiden vise. Når det gjelder planer så er det min mening at de kun er til for å vris og vrenges på. Det kommer mest saft ut av dem på den måten.

sek_person_scid_35267

Av Eivor Vindenes

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s